Møtestedet mellom folk og kirke

På lørdag deltok både frivillige og ansatte fra Den norske kirke i Haugesund i Pride-paraden. Kirken deltok på Pride bak sitt eget banner: «Kirken på Pride». Sammen med hundrevis av andre gikk de i tog gjennom byen og endte opp på Rådhusplassen.

Forrige uke gikk også prestene ut med et leserbrev, både i Haugesunds avis og i Folk og kirke, der de fortalte at de viet likekjønnede i kirken i Haugesund.

Både det og deltakelsen i lørdagens parade er et budskap om at Den norske kirke er åpen for alle. Det finnes mange synspunkter på kirkens deltakelse i Pride. Men det er et faktum at for mange mennesker har Pride-parader bidratt til frigjøring fra egne og andres fordommer, avvisning og frykt.

Senere på dagen var det regnbuemesse i Vår Frelsers kirke. Prekenen ble holdt av nestlederen i Stavanger Bispedømmeråd, Thor Magne Seland.

Facebook-siden «Kirken på Pride» la ut denne prekenen. Fikk du den ikke med deg, så kan du lese den nedenfor.

Kjære gode stolte venner på Haugaland Pride!

Gratulerer med flott dag og stort engasjement som også dette året har vist seg å fortsatt være utrolig nødvendig og viktig å markere.

Det er med en stor porsjon ydmykhet, en viss ærefrykt men aller mest glede jeg står her i dag og får holde preken for denne flotte og fargerike forsamlingen. Jeg har etter beste evne brukt bibelen og dagens tekst til inspirasjon.

Men først av alt lurer jeg på en ting. Er det noen av dere her som har følt skam? Skam for å være homofil? For å være kristen? Eller rett og slett bare for å være seg selv? Helt ærlig så har jeg kjent på det mange ganger. Både før jeg kom ut av skapet med min egen legning, og som homofil og medlem i den norske kirke. Jeg er litt i tvil om hva som var verst, men det tok lenger tid å stå frem som skapkristen enn som homofil. Jeg ble konfirmert i Gand kirke i 1981. Av daværende sokneprest Bjørn Bue, som senere ble biskop i Stavanger. Jeg kom ut av skapet etter at han hadde uttalt den famøse setningen om at Aids var guds straff til homofile. Det er nesten så en ikke tror det er sant. Lett var det ikke. Jeg har flere ganger blitt spurt: hvorfor melder du deg ikke bare ut, de vil jo ikke ha deg der? Og den diskusjonen har vi ved tre anledninger hatt hjemme hos oss. Arne og meg. Og valgt å bli. Alle gangene. Spesielt siste gangen i 2015 da jeg måtte spør Arne om han orket at jeg tok kampen med Gand menighet og Sandnes kirkelige fellesråd som ikke ville fjerne teksten som diskriminerer homofile ved ansettelser. Hvorfor valgte vi å bli? For å ta kampen? I full offentlighet? Fordi vi har kommet til at det er ikke andre som skal dømme oss. Det er ikke bakkemannskapet som er veiviseren til himmelen. Det er bare en vei, gjennom troen på Jesus Kristus, Guds sønn og vår frelser.

Jeg er lei av skam. Og har sluttet å kjenne på det. For lenge siden. Og har ikke tenkt å begynne med det igjen selv om skambegrepet nå brukes om absolutt alt vi bør ha dårlig samvittighet for. Det betyr ikke at jeg skal gjøre dumme valg på trass, men de skal ikke styres av hva andre mener er rett. Og derfor ble jeg så glad da jeg leste biskop Kari Veiteberg sin preken under Pridegudstjenesten i Oslo for noen år siden, der hun gikk langt i å be om unnskyldning på kirkens vegne for hvilken side den hadde stått på. Det var nok mange som ikke likte det, og de sa tydelig i fra. Men for meg ble det en bekreftelse på at tiden for å strø salt i sår var over.

Jeg har vært sint jeg og. Veldig sint. Mange ganger. På kirken. Og mange av kirkens menn og kvinner. Fordi de har fått meg til å føle meg mindre verdt, liten og dømt til fortapelse. Men så har det heldigvis dukket opp noen utrolig inspirerende prester og. Og nå ikke minst bispekollegiet med Preses som offentlig ber om unnskyldning for kirkens urett opp gjennom tidene.

Og da er vi rett i dagens tekst fra Paulus brev til Galaterne:

Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én, i Kristus Jesus.

Med mine null studiepoeng i teologi skal jeg prøve å trå varsomt, men for meg er listen inni hodet uendelig. Jeg leser inni meg:her er ikke melaninrik eller hvit, her er ikke skeiv eller straight, her er ikke homo eller hetero,her er ikke binær eller ikke-binær, her er ikke han/hen eller hun, her er ikke trangsynt eller vidsynt, her er ikke lek eller prest. Vi er alle en i Kristus Jesus.

Og for meg er det så mye trøst i så mange kapitler og vers i Bibelen at selv de mest hardtslående av «bibeltro» som prøver å dytte oss ned og ut, slår i løse luften med sine argumenter. Det betyr ikke at det er greit at de fortsetter, jeg har bare blitt så vant til det at det preller av. Men det rokker ikke med min tro. Det får meg ikke til å melde meg ut. Og det gjør meg ikke motløs lenger. For troen, håpet og kjærligheten blir stående. Og størst blant dem er kjærligheten. Den tar aldri slutt, den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Jeg er helt sikker på at Jesus hadde gått i Pride-tog om han hadde vært i Haugesund i dag. Jeg tror han ville løftet Pride-flagget på samme måte som han utfordret presteskapet i sin egen tid. Og da kommer vi fort til et annet kapittel i Bibelen som har gitt meg trøst mer enn en gang. Forkynneren kapittel 3, vers 1-8:

Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen: en tid for å fødes, en tid for å dø, en tid for å plante, en tid for å rykke opp, en tid for å drepe, en tid for å lege, en tid for å rive ned, en tid for å bygge, en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, en tid for å danse, en tid for å kaste stein, en tid for å samle steiner, en tid for å ta i favn, en tid for å la favntak være, en tid for å lete, en tid for å miste, en tid for å bevare, en tid for å kaste, en tid for å rive i stykker, en tid for å sy sammen, en tid for å tie, en tid for å tale, en tid for å elske, en tid for å hate, en tid for krig og en tid for fred.

Og det har fått meg til å tenke og reflektere. Mer enn en gang. Ja, det er mange i kirken jeg har vært uenig med. Ja, jeg har vært sint. Ja, jeg har brukt harde ord. For det har føltes så inderlig vondt, så ufattelig urettferdig. Men det er en tid for alt. Nå er det på tide å bygge opp, le og danse. Nå er det en tid for å rense sår, for å skape samhold og gjensidig respekt. I en kirke som har mange og store rom. Med plass for alle.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.